Godin Hagvald Fredriksen - Torp (Nikolaysen - Bodin)

Gjørtler, snekker og platearbeider. Blev 74 år.

Äktenskap med Anna Marie Karlsen - Lundberg (1887 - 1966)

Noteringar

www.aftenposten.no/amagasinet/Omstreiferens-etterkommer-5568738.html
Publisert: 06.apr. 2009 13:28
A-magasinet i Norge


EN FORNÆRMELSE, en dytt, et blikk eller kanskje et ubetenksomt ord. Det er uklart hva som utløser slåsskampen. Men det er sikkert at både mannen som går løs på Godin i den trange og overfylte dampbåten på vei fra Kristiania til Bergen året 1898, og Godin selv, er påvirket av alkohol. I kampens hete lykkes det Godins kjæreste å kaste en kniv til ham. Han setter den i låret på sin motstander, og mannen blør ihjel før båten når kai.Dommen blir på fire år. Godin Hagvald Fredriksen får nummer 8295 i politiets forbryteralbum i Kristiania.
September 2008.

Godins mørke portrett er ett av flere tusen bilder av fanger fra en dyster del av historien om Norge. Fornedret og fanget, tause og uten håp. I fjor høst kom noen av bildene ut av arkivene og frem på veggen under utstillingen «Maktens bilder» i regi av Norsk rettsmuseum i Trondheim. Noen blant publikum ble mer berørt enn andre. De så igjen sine egne slektninger.Kai-Samuel Vigardt og Bjørg Marie Eigeland er ikke blant dem som fant sin fellesforfader på utstillingen. Men takket være en dyktig museumsarbeider og «en god porsjon flaks og litt overtid» dukker bildet av fange nr. 8295 opp etter over 100 år i forbryterarkivets mørke. Bildet gjør dypt inntrykk på Godins tippoldebarn og barnebarn.På fotografiet fra 1900 stirrer 18 år gamle Godin på oss med et trassig, mørkt og sørgmodig blikk. Han er snauklipt, men ubarbert.– Han ser så veldig dyster, tung og fortvilet ut, sier tippoldebarnet Kai-Samuel.– Det er forferdelig trist å se min bestefar slik, utbryter Bjørg Marie. – Så ung, så sørgmodig. Jeg hadde ingen idé om at han hadde opplevd dette. Det er ikke slik jeg husker ham.Hadde den norske staten fått sin vilje, hadde Kai-Samuel og resten av Godins over 400 etterkommere kanskje aldri vært født. Slekten hans skulle vært utslettet for lenge siden. Historien om hvordan det gikk med fange nr. 8295 er også historien om et av de mørkeste kapitlene i nyere norsk sosialhistorie – om mislykket integrering av en liten minoritet og om hvordan norske myndigheter prøvde å utrydde romanifolket og omstreiferne.Deler av denne politikken hang igjen helt opp til vår egen tid. Kai-Samuel Vigardt – tippoldebarn til Godin – ble født i 1987. Da han kom til verden, ble han registrert i Sentralkartoteket for alvorlige sinnslidende, som tidligere het Registeret for åndssvake. Årsak: Han kom fra en romanifamilie.

Kristiania botsfengsel, 1898.
Godin er bare 18 år gammel da han blir plassert i det beryktede Botsfengselet på Grønland i Kristiania. Fengselet er bygget etter modell av det amerikanske fengselet Philadelphia Penitentiary og preges av den nye tids tanker. Fangene skal forbedres, og Godin skal forvandles til samfunnsnyttig borger. Første bud er at fangene ikke skal påvirke hverandre og lokkes til ny kriminalitet. Derfor blir Godin plassert i en enecelle.Fangene sitter isolert fra hverandre, dag og natt. Total isolasjon over flere år fører til at mange mister forstanden. Godin og hans medfanger prater med hverandre gjennom vegger og banking i muren. Hva unggutten tenker i de fire årene, fullstendig avsondret fra verden, er det ingen som vet. Siden snakker han aldri mer om det.I 1900 kommer statlige funksjonærer på besøk for å skrive fangene inn i Folkeregisteret. Godin er én av to fanger som blir kategorisert som «omstreifer». Rett før jul 1903 slipper Godin ut av Kristiania Botsfengsel. Han livnærer seg av handel og håndverk og blir aldri siden straffet for noe kriminelt. Han treffer Anna Marie Karlsen Lundberg. De får tre barn og gifter seg i Kampen kirke i Oslo 15. mai 1908.Men Staten har Godin under oppsyn. Siden han er definert som «omstreifer», er familien fritt vilt der de flytter rundt i Norge. Staten ønsker å utslette romanifolkets kultur, forbundet som den er med kriminalitet, løsgjengeri og fattigdom. Omstreifermisjonen får myndighet til å ta barna, «hvis det er til barnas beste».

Svanviken arbeidskoloni, 1909.
Godin og Anna Marie flytter til Svanviken arbeidskoloni med tre barn i 1909. Kolonien er opprettet året før. Målet er å utrydde «omstreiferondet». Oppholdet er frivillig, hevder Kirken og Norsk misjon blant hjemløse. Men de som nekter, risikerer å bli fratatt sine barn. Samtidig lokker misjonen med husvære, og familien er svært fattig.Regimet på Svanviken er strengt. Godin og Anna Marie får ikke snakke romanispråket. De får heller ikke kle seg i sine tradisjonelle klær eller spille romanimusikk. Handel er også strengt forbudt. Hver morgen blir hjemmet inspisert. Anna Marie har kjøkken og husstell, mens Godin arbeider på gården og i skogen fra syv til sytten.Mange av kvinnene blir utsatt for hardt press for å sterilisere seg. Staten ønsket å utrydde «omstreiferondet» ved å forhindre store ungeflokker. 37 prosent av kvinnene ved kolonien blir «frivillig» sterilisert, noen blir det under tvang. Senere forskning har dokumentert at minst 128 kvinner ble sterilisert, men tallet er trolig mye høyere siden store deler av arkivene ble slettet.Godin og Anna Marie hater tiden i arbeidskolonien, og Anna Marie nekter å la dem frata henne muligheten til å få flere barn. Men en av døtrene blir senere sterilisert. Etter halvannet år forlater de leiren.Svanviken arbeidskoloni drives videre med den samme ideologien i tiår etter tiår. I et ukebladintervju i 1963 sier bestyrer Knut Myhre: «Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten, som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd. Vi prøver å gi dem eiendom og forpliktelser, vaner og behov som ikke lar seg forene med den omstreifertilværelsen de har vært vant til, og som deres forfedre har levd gjennom århundrer.»

Strømmen, 1914.
En novembernatt i 1914 står polititjenestemennene på døren til familien til Godin, som nå er bosatt på Strømmen. Familien er fattig, levekårene er elendige. Ungeflokken har økt til fem barn. Den yngste er to år gamle August, faren til Bjørg Marie. Ungene blir med tvang ført av gårde i natten av Misjonen for hjemløse og plassert i forskjellige barnehjem over hele landet. Det skal gå 30 år før Godin får samlet alle barna igjen.August blir sendt til Vestlandet og kommer til en hyggelig familie som driver en gård. Han vokser opp som en av familien og gifter seg med en odelsjente.

Hardanger, 1945.
En kramkar – en lyslugget båtfant – kommer forbi gården i Hardanger der Bjørg Marie, faren og resten av familien bor. Den lyse båtfanten er en tidligere arbeidskollega av faren, og August har fortalt ham at han ble adoptert vekk av sin familie da han var to år.– Du tar feil, sier kramkaren. Han kjenner flere familier i Oslo som ble fratatt sine barn med tvang. Båtfanten gir August en adresse. En varm sommerdag går August til Voss og hopper på et godstog på vei over fjellet til Oslo. Derfra tar han en kjerre ut til Movatn ved Maridalen i Oslo. Her møter han sine foreldre Godin og Anna Marie for første gang siden Misjonen kom og hentet ham som toåring.– Far var den siste av barna som kom til rette. Anne Marie sa alltid siden at båtfanten som hjalp hennes siste barn hjem, må ha vært en engel – for vi så ham aldri siden. Hun kalte ham den lyse engelen. For far var det overveldende å oppdage over natten at han hadde en stor og fargerik familie, sier Bjørg Marie.August tar familien med tilbake til Vestlandet. Bjørg Marie husker godt sommerdagen hun som femåring sto med store øyne og så på da flere lastebiler kjørte inn på tunet, med onklene som sjåfører. Bak på lasteplanene var det fullt av folk, barn, voksne og gamle. Den tallrike familien flyttet inn på låve, uthus og i ledige rom. De ble på gården hele sommeren og hjalp til med å plukke epler. – Det var en fantastisk sommer. Jeg husker min bestefar Godin som varm, trygg og omsorgsfull.Jeg pleide å krype opp i sengen om morgenen når Godin og Anna Marie sto opp, for sengen var så varm etter den store kroppen til Godin, sier Bjørg Marie.Først da hun begynte på skolen, forsto Bjørg Marie at hun kom fra en uvanlig familie.– Jeg husker en gang, det var siste skoledag. Noen venninner kom løpende inn i klasserommet og ropte: Se! Det er kommet et taterfølge som har slått seg ned på jordet!Jeg tenkte: «Huff, finnes det slike folk her». Da jeg gikk hjem fra skolen, kunne jeg se teltene de hadde satt opp. Jeg fikk sjokk da jeg så at det var mine tanter og onkler. Full av skam snudde jeg om og gikk en stor omvei rundt. Det var første gang jeg skjønte at vi var litt annerledes, sier Bjørg Marie.

Rus og religion.
En gang på 30-tallet havnet Godin i et slagsmål – med sin søster. Det voldsomme basketaket endte med at søsteren vant, mens Godin måtte legges inn på sykehus. Etter det ble Godin frelst. Dermed var det slutt på alkohol, moderne klær og popmusikk – og hele familien måtte delta i menighetsmøtene hver søndag. Kvinnene måtte ha sjal eller hatt på hodet. Godin selv begynte også å holde store bønnemøter med sanger og taler.– Han hadde en stemme som bar lang vei, sier Bjørg Marie. Siden har vekkelsesvinden feid over familien med jevne mellomrom – blant annet både på 60-tallet og 80-tallet.Etter mange ulike forsøk gjorde Godin lykke som handelsmann. Han skaffet seg patent på sukkerbrødformen som i dag brukes i mange norske hjem til å lage bløtkake. Godin solgte patentet og tjente en liten formue. Pengene gikk til å kjøpe to leiligheter på Mellombølgen i Oslo. Ifølge familien hadde Godin dessuten patent på et rumpeakebrett som han solgte.Godin likte særlig godt å jobbe med kniv. Han var en dyktig treskjærer og var blant annet med på å utsmykke sjømannskirken i Rotterdam ved hjelp av en unik treskjærerteknikk. Flere av Godins barn ble håndverkere. Fortsatt drives et blikkenslagerfirma som Godin var med på å opprette.

Nordstrand kirke, 1957.
Godin dør i 1957, 74 år gammel. Han etterlater seg en stor familie, etter et langt, mangfoldig, hardt og rikt liv. Godin og Anna Marie fikk tilsammen 18 barn, hvorav 11 vokste opp. Han ble gravlagt i Nordstrand kirke 15. mars 1957.Når Bjørg Marie og Kai-Samuel sitter og studerer bildet av fange nr. 8295, spør de seg hvordan han orket alt slitet.– Familien har hatt en unik evne til å omstille seg, finne nye måter å overleve hverdagen på tross alle odds. Motgangen gjorde dem sterke. De må ha hatt et fantastisk samhold i familien, sier Kai-Samuel.– Det er veldig vemodig å se dette bildet. Han virker så trist, så alvorlig og så ung. Det er ikke slik jeg husker ham, sier Bjørg Marie. Hun forteller at bestemoren Anna Marie aldri kom helt over at Staten fratok henne fem barn. – Hun ble veldig bitter, kunne fort bli såret og skuffet – og forsvarte seg med sinne. Slik sett kunne hun støte folk fra seg, forteller Bjørg Marie.

Ludvig Karlsen.
Godin derimot, ble aldri bitter. Han var rolig, høy, frimodig og varm. I dag består den fargerike romanifamilien av musikere, helsearbeidere, blikkenslagere, rørleggere, vektere og lærere. Noen er vellykkede, etablerte samfunnsborgere, andre sliter på livets skyggeside. En er blitt Norgesmester i boksing, en annen ble treskjærer. Andre har slitt med store alkoholproblemer eller har tilbrakt år bak fengselsmurene – som sin forfader.Det mest kjente barnebarnet til Godin er trolig Ludvig Karlsen, som stiftet Evangeliesenteret. Karlsen fikk Kongens fortjenestemedalje for å ha opprettet Norges største private tiltak i rusomsorgen med syv sentre som behandler over 300 rusmisbrukere. Da han døde av hjertesvikt 68 år gammel, holdt daværende statsminister Kjell Magne Bondevik tale ved båren i Trefoldighetskirken.– Ikke rart mange i familien ble frelst samtidig med Godin. Jeg husker godt hvordan folk hjemme på gården drakk eplesider med alkohol hele tiden. Eplesideren ble holdt frisk og kjølig nede i brønnen. Vi har hatt en del alkoholikere i slekten. Satt på spissen – enten ble du totalt avholdsmenneske, eller så ble du alkoholiker, sier Bjørg Marie. I dag jobber hun i resepsjonen ved Evangeliesenteret.– Hvordan har familiens historie påvirket dere?– Vi er nok fortsatt rotløse. Så lenge vi har levd, har vi alltid fått høre at vi ikke hører til. At vi ikke er ordentlig norske, sier Kai-Samuel.– Når man ser TV-bildene av ungdommene som kaster stein under Gaza-opptøyene i Oslo, så tenker jeg at den norske stat har ikke lært mye siden Godins tid. Disse ungdommene er født og oppvokst i Norge, men staten har ikke klart å få dem til å føle seg hjemme. Jeg spør meg selv hva som er galt i vårt samfunn, når vi ikke klarer å inkludere minoriteter.

Erstatning.
Helt siden 1935 har Sentralkartoteket for alvorlige sinnslidende lagret pasientinformasjon om nordmenn med psykiske lidelser. Omstreifere ble nesten pr. definisjon definert som syke, der de levde på siden av det etablerte samfunnet, i dyp fattigdom og med store sosiale problemer.Ved fødselen i 1987 ble Kai-Samuel automatisk ført inn i registeret. Årsaken var at han kom fra en romanifamilie. Først i 1989 slo Datatilsynet fast at registreringen var tvilsom, registeret ble stengt og oversendt til Riksarkivet. I 2008 fikk Kai-Samuel erstatning på 20 000 kroner for å ha blitt utsatt for overgrep fra Staten, etter at Stortinget i 2004 vedtok en erstatningsordning for romanifolket. Hittil har 700 personer med romanibakgrunn fått erstatning for behandlingen de ble utsatt for.– Jeg har aldri helt forstått hva helsemyndighetene tenkte da jeg ble satt i et slikt register bare på grunn av min familiebakgrunn. Det er en form for trakassering, sier Kai-Samuel. Fra han var 13 år har Kai-Samuels store lidenskap vært slektsforskning. Hans spesialitet er å hjelpe mennesker med å finne igjen sine romanifamilier etter at misjonen tok barna. Nylig hjalp han en 70 år gammel kvinne med å finne sin søster i Sverige. Søstrene hadde ikke sett hverandre siden de ble tatt fra familien for over 60 år siden og plassert i fosterhjem. Rett før jul begynte Kai-Samuel å jobbe som resepsjonsvakt i Regjeringskvartalet, etter å ha blitt nominert som landets beste lærling med fagbrev. En av oppgavene til Godins tippoldebarn er å passe på statsminister Jens Stoltenberg.

Sommeren 2009.
Til sommeren møtes den store slekten med etterkommere etter Godin til slektstreff. Det er delte meninger i familien om artikkelen du nå leser. Flere mener historien burde holdes innenfor familien. Andre synes det blir mye mas om romanifolkets skjebne og religiøs frelse. I slekten er det også mange som har valgt å starte et helt nytt liv, som heller vil se fremover enn tilbake. Men de fleste kommer likevel når slekten skal samles.
– Det finnes nok noen i slekten som ikke vil at man skal snakke om dette. Men vi har ingenting å skamme oss over. Noen har byttet navn og kuttet båndene. I dag er det fortsatt flere toppolitikere, idrettsstjerner og næringslivsfolk som ikke vil fortelle om sin romanibakgrunn, sier Kai-Samuel. Men uansett minnes de fleste av dem sin forfader med takknemlighet
– for at han ikke ga opp livet der han satt som fange nr. 8295i Kristiania botsfengsel i 1903.

Källor